Innledende essay
1
De gamle grekere mente at det ytterste nord befant seg under stjernebildet Ursa Major. Derfor kalte de denne delen av verden for Arktikós, ”den store bjørnens land”. Og de arktiske strøk ble i flerfoldige hundre år betraktet som et ytterst farefullt område – nesten utilgjengelig og befolket med de merkeligste fabelvesener.
For Europa var alt land nord og vest for Island nærmest ikke-eksisterende like til slutten av det første årtusen etter Kristus.
Da Eirik Thorvaldsson, med tilnavnet ”den røde”, etter tre års landsforvisning kom hjem igjen til Island i år 995, greide han å friste en ikke liten flokk av sine landsmenn til å bli med seg tilbake til det nye landet han hadde funnet, overtalte dem til å utvandre til et sted han markedsførte under det forlokkende navnet Grønland.
Sikkert en nødvendig overdrivelse.
Nordboerne trodde de var de første. Men de fant snart spor og rester etter mennesker fra langt eldre tider.
De trodde de var alene. De kunne ikke vite at samtidig som de selv slo seg ned i sørvest, var et hardført og nøysomt fangstfolk – stamfedrene til våre dagers grønlendere – i ferd med å vandre inn fra nordvest.
Ennå skulle det gå et stykke tid før de to – vidt forskjellige – kulturene oppdaget hverandre. Men omkring år 1200 sto de ansikt til ansikt. I Historia Norvegiae (et kildeskrift fra samme hundreåret) er dette møtet beskrevet slik:
”Mot nord er det av jegere blitt funnet noen småmennesker, som de kaller skrellinger, og som når de i levende live såres av våpen, dør uten blodtap, men hvis blod, når de er døde, ikke vil holde opp å flyte; men jern mangler de aldeles, og de bruker hvaltenner til pilespisser og spisse steiner til kniver.”
Verdens største øy
Geografisk sett er det mest korrekt å si at Grønland – eller Kalaallit Nunaat (Grønlendernes land), som innbyggerne kaller landet sitt – tilhører Nord-Amerika. Fra den canadiske Ellesmere Island og over til Nordvest-Grønland er det ikke mer enn 26 kilometer på det smaleste, og om vinteren er det faktisk mulig å gå til fots eller dra med hundeslede over det islagte stredet.
Men politisk har Grønland alltid – på grunn av tilknytningen til Danmark – vært regnet som en del av Europa. (Bl.a. var Grønland fra 1972 medlem av EU, men meldte seg ut i 1985.)
Grønland er verdens største øy (siden Australia regnes som et kontinent). Avstanden fra nord til syd er nesten 2700 kilometer, dvs. som fra Hardangervidda og til kysten av Afrika. Men bare på den smale kantstripen ytterst mot havet er landet beboelig. Fire femtedeler av overflaten er nemlig dekket av en sammenhengende bre, hvor isen på enkelte steder kan være opptil tre tusen meter tykk. Det er regnet ut at hvis den grønlandske innlandsisen smeltet, ville vannstanden i verdenshavene stige med seks og en halv meter!
Noen steder skjærer lange og dype fjorder seg inn i landet. Andre steder, særlig omkring Egedesminde (Aasiaat), finner vi en skjærgårdskyst med tallrike øyer og holmer.
De fleste mennesker har bosatt seg i Vest-Grønland.
Men hvem velger overhodet å slå seg ned langs kyster som disse? Bare de som kan se seg selv som en naturlig del av landskap og dyreliv. Eller som Mette Newth sier det i sin roman fra Grønland – Erobringen (1988): ”Bare de som kan tåle mye og være lykkelige med lite.”
Inuit
Selv kaller de seg inuit, som betyr ”menneskene” (entall: inuk). Eskimo er opprinnelig et kallenavn, som muligens kommer fra et indiansk (algonkisk) ord eskipot, som betyr ”en som spiser rått kjøtt”. Mange fant dette kallenavnet nedverdigende, derfor ble det i 1977 vedtatt på The Inuit Circumpolar Conference (i Barrow, Alaska) at termen eskimo overalt og i alle sammenhenger skulle skiftes ut med inuit. Men slik har det likevel ikke gått – til tross for alle etno-politiske manifester. Det enkle er ikke alltid det beste – og det har vist seg at forskjellige stammer ønsket forskjellige navn. Således liker man å bli kalt inuit fra Grønland over det canadiske Arktis til og med Nordvest-Alaska. Men i Sydvest-Alaska er man yup’iit og vil heller kalles eskimoer enn inuit – og på den nordlige stillehavskyst benevner noen seg aleut. Og så videre. Språklig sett er det også litt mer innviklet enn enkelte ville ha det til – selv om de fleste forstår hverandre. Inuit snakker for eksempel et yngre språk enn yup’iit (som innbyrdes snakker flere nokså forskjellige dialekter), og aleut kaller språket sitt alutiiq (selv om det er en slags yup’iik-dialekt). I akademiske kretser er man derfor i dag tilbøyelig til å bruke betegnelsen eskimoer når man refererer til hele det innfødte arktiske folket (spredt over Alaska, Canada, Grønland og Sibir), men skjelne mellom inuit, yup’iit og aleut når man fokuserer på et begrenset område.
Av en samlet befolkning på ca. 56 000 regner man offisielt med at det i dag lever rundt 50 000 inuit i Grønland (selv om vi trygt kan gå ut fra at en ikke liten del har blandet bakgrunn). Og uansett hvor hardt det kulturelle presset har vært – både fra Danmark og den angloamerikanske massekulturen – så snakker fremdeles 90 % av innbyggerne en eller annen grønlandsk dialekt i sine egne hjem.
Når det gjelder stedsnavn, har jeg forsøkt å skjele til to kanter. De danske koloni-navnene (og navn fra utenlandske ekspedisjoner) er så godt innarbeidet at det er vanskelig helt å overse dem, men på den annen side har jeg også ønsket å løfte frem inuits egne stedsnavn.
En oppmerksom leser vil dessuten legge merke til at jeg på et vesentlig punkt velger å avvike fra vanlig norsk rettskrivning, ved at jeg fortsatt skriver inuit med én t og ikke med dobbel t, slik man her hjemme gikk over til å gjøre for noen få år siden. Årsaken til den norske endringen er selvfølgelig ønsket om å ”skandinavisere” ordet på linje med alle andre fremmedord som tas inn i språket vårt, og en ekstra t må nærmest betraktes som en ”vellydsbokstav”. Mer betenkelig blir det når man så vil føye ordet inn i et vanlig norsk bøyningsmønster og skriver: inuitt – inuitter – inuittene. For selv om dette kan være en akseptabel fremgangsmåte overfor mange fremmedord, mener jeg at det er uheldig når det gjelder inuit. Her har man nemlig tatt utgangspunkt i flertallsformen (inuit) og ikke i entallsordet (inuk). Å si eller skrive ”en inuitt” er omtrent det samme som å si ”en båter” eller ”en forfattere” – og jeg ser ingen grunn til at en feil skal gjentas helt til den blir ugjendrivelig. Når jeg slik velger å markere avvik fra vanlig praksis – og bruker inuit som ubestemt og bestemt flertall – er det derfor et beskjedent forsøk på å vise forståelse og respekt overfor et lite og sårbart språksamfunn.
Den tidligste historie
De eldste spor av mennesker i Grønland er ca. 4500 år gamle, og er funnet i nordøst og nord. Kulturen kalles Independence I, fordi de første boplassene som ble gravet ut, ligger i Independence-fjorden[1]. De lagde sine redskaper av flint og levde primært av jakt med pil og bue på reinsdyr og moskusokser. Et annet jegerfolk (Independence II) holdt til i Nordøst- og Nord-Grønland fra ca. år 700 til 400 f.Kr.. I Vest-Grønland er de eldste spor av mennesker oppkalt etter en boplass ved bygden Sarqaq i Diskobukten. Sarqaq-kulturen er omtrent like gammel som Independence I og nær beslektet med denne. Av våpnene kan man se at de ved siden av reinsdyrjakten også drev fangst av sel og hvalross, og fra funn av knokkelrester vet vi at de hadde hunder. Men rester av hundesleder finnes ikke, så hundene ble antagelig brukt som jakthunder og pakkdyr, eller man hadde dem for pelsen og kjøttets skyld. Omkring år 100 f.Kr. kom enda et (indianskpreget) innvandrerfolk vestfra. Vi kaller dem Dorset, etter et boplassfunn på Cape Dorset ved Hudson Bay i Canada. De hadde kraftige spyd og harpuner, så de har nok vært mer orientert mot fangst av havpattedyr enn jakt på landdyr. Gamle sagn gjør uttrykkelig oppmerksom på at disse menneskene (som i tradisjonen blir kalt tunit) hverken hadde kajakker eller hunder, noe arkeologene har bekreftet.
En senere innvandring av Dorset-folk kom i perioden 700–900 e.Kr. Vi må også regne med flere andre mindre ”bølger” av innvandrere, små grupper av jegere som ønsket å følge dyrene på deres vandringer eller rett og slett har hatt lyst til å prøve nye jaktmarker.
Men den viktigste innvandringsbølgen av dem alle er den vi kaller Thule-kulturen – den som rundt år 900 e.Kr. brer seg fra Alaska, når Grønland omkring år 1200 – og som inuit må regnes som direkte etterkommere av.
Thule-kulturen og inugsuk-kulturen
Thule-kulturen var en livskraftig hvalfangstkultur. Jakten foregikk fra isen eller fra kajakk og umiaq – en åpen, nesten ti meter lang båt dekket av hvalross- eller blåselskinn. På lange turer ble den vanligvis rodd av kvinner. (Dette er grunnen til at danskene i Grønland kalte umiaq’en for ”konebåt”.) Thule-folket brukte hundesleder. Redskapene deres var store og kraftige, bl.a. utviklet de den sterke, flerleddete harpunen – og de hamret ut jern av meteorsteiner. Vinterhusene deres var formet som trekløver, hvor ”stilken” dannet inngangspartiet. Der hvor det ikke fantes drivved, hadde husene vegger av stein og gresstorv, og tak av hvalknokler eller flate steiner. Og til oppvarming, lys og matlaging brukte de en stor, halvmåneformet spekklampe av kleberstein, som kunne måle 50 x 25 cm. Hvalfangsten – jakten på den 70–100 tonn tunge grønlandshvalen – krevde at mange mennesker slo seg sammen og dannet større boplasser enn tidligere.
Den opprinnelige Thule-kulturen er stort sett bare funnet i distriktet den låner sitt navn av. (Et distrikt som i dag heter Qaanaaq kommune.) For etterhvert som folket spredte seg nedover vestkysten, ble kulturen endret av de på ethvert sted rådende naturforhold og fangstmuligheter. Ja, den forandret seg så mye at det til slutt falt naturlig for arkelogene å gi den et helt nytt navn: Inugsuk-kulturen, etter det sted i Diskobukten hvor den først ga seg til kjenne.
I områder med mer åpent vann ble det nødvendig å kunne klare seg til sjøs i all slags vær. Kajakken ble derfor utviklet nærmest til fullkommenhet, og man tilpasset fangstredskaper og klesdrakt (en vanntett skinnanorakk, hvis nederste del kan snøres tett om kajakkringen).
Vinterhusene deres minner om thulekulturens: runde, med nedsenket inngang og briks ved bakveggen. Men av og til ble to eller tre hus føyet sammen, med felles gang, og i husgangen var det ofte et lite kjøkken. Om våren bodde man i selskinnstelt ute ved fangstplassene. (Iglooer – populærkulturens klassiske ”eskimo-ikon” – ble bare brukt som enkle overnattingssteder hvis man var langt hjemmefra og ble overrasket av uvær på jaktturen. De var praktiske, for de kunne bygges på en times tid.)
Inugsuk-kulturen fortsatte å spre seg. Snart hadde den nådd det sydligste av Grønland. Fra ca år 1200 vandret den videre oppover langs østkysten.
Rundt 1400 hersket bærerne av denne yngre fasen av thulekulturen nesten eneveldig i landet.
Alt annet måtte vike eller slutte seg til dem.
For de var inuit – de var menneskene.
livet på boplassen
Alt man trengte kom fra havets dyr: mat, klær, redskaper og lampeolje. Derfor måtte livet innrettes etter dyrenes årssyklus. Om vinteren, når det var nesten umulig å finne bytte, var man bofast og tærte på de store matlagrene man hadde samlet om sommeren. Når den varme tiden vendte tilbake, brøt man opp og fulgte etter fangstdyrene.
Inuit var avhengig av fellesskapet: storfamilien (barn, foreldre, besteforeldre og enslige slektninger) og vinterboplassens naboer. Ingen kunne over lengre tid klare seg alene.
Man tok godt vare på svake og gamle, men det var også underforstått at ingen skulle ligge samfunnet til last, så hvis sulten begynte å herje, var det ventet at de gamle og uproduktive frivillig overga sin skjebne til naturen.
Bortsett fra personlige klær, jaktredskaper og kajakk var det meste felleseie. Og boplassen hadde ingen høvding eller leder. Alle deltok når det skulle treffes beslutninger som angikk fellesskapet. Men naturlig nok var det enkelte hvis ord veide tyngre enn andres, for eksempel åndemaneren/sjamanen eller den dyktigste av jegerne.
Samfunnet var mannsdominert, og familien var i sitt vesen patriarkalsk. Kvinnen ble nærmest betraktet som mannens eiendom. Likevel spilte hun en vesentlig rolle i den tradisjonelle arbeidsfordeling: Mannen fanget, kvinnen tilberedte.
Ekteskap krevde ingen annen form for seremoni enn at man spilte et kvinnerov – eller faktisk utførte et ekte. Kvinnen (som regel i 16–17-årsalderen) skulle under alle omstendigheter sette seg til motverge når hun slik ble borført fra foreldrenes hus. I mannens hjem satt hun nå – som et tegn på bluferdighet og fortsatt protest – et par dager på briksen med ryggen mot rommet og utslått hår. Men virkelig voksen ble hun ikke regnet for å være før hun hadde født sitt første barn og overstått alle tabuene rundt fødselen. Inntil da hadde det vært en av mannens nære kvinnelige slektninger som tok seg av fangsten han kom med. Men som nybakt mor kunne hun endelig ta ansvar for alle hustruens oppgaver. Derfor var det ille for en kvinne å være barnløs. Det betydde tap av aktelse.
Nesten like ille var det for en mann om han var ugift. For det
røpet at han var en så dårlig jeger at han ikke var i stand til å forsørge en familie.
Høflighet og vennlighet var en nødvendig selvfølge for mennesker som levde så tett på hverandre. Man forsøkte å la være å blande seg i andres saker – noe som må ha vært en vanskelig kunst i et hus hvor så mange mennesker vandret halvnakne omkring og hvor bare et enkelt selskinn markerte skillet mellom to familier.[2]
Gavmildhet førte til et godt omdømme. Men gavmildheten hadde også en religiøs begrunnelse. Dyrene satte nemlig pris på at så mange som mulig gledet seg over kjøttet deres, hvis de ellers ble behandlet på det tradisjonelle vis som gjorde at deres ”kropps-sjel” kunne bli født på ny.
Derfor ga god fangst (eller besøk av gjester fra en fjerntliggende boplass) en kjærkommen anledning til fest. Gledene var få og små her i ødemarken, så det gjaldt å benytte anledningen når den var der. Ofte var slike fester de rene etegilder. Alkohol var ukjent før de hvite brakte den med seg, men det hendte man ruset seg med gjæret kjøtt fra vinterdepotet. Under slike fester var det alltid trommedans, sanger, selsomme fortellinger, gode jakthistorier – og leker. Den mest omtalte av disse lekene er utvilsomt lampeslukningsleken. Man rett og slett slukket lampene, fant seg en seksualpartner i mørket og lot det gå fritt og orgiastisk for seg.”En god Vært lader altid Lamperne slukke om Aftenen, naar der er Gæster i Huset,” konstaterer Gustav Holm nøkternt i Ammassalik rundt 1885. På større lampeslukningsfester kunne konebyttingen av og til bli igangsatt av maskerte åndemanere forkledd som farlige overnaturlige vesener. Ved siden av å ha en seksuelt pirrende virkning, kan bruken av slike skremmeånder tolkes som et sosialt kaos, skriver den danske forskeren Birgitte Sonne, ”en rotet overgangsfase til verdens fornyelse og fruktbarhetens fremme”. Uansett er det grunn til å tro at konebytter og lampeslukningsfester gjorde tjeneste som mentale lynavledere i en lang og hard mørketid. Og ble det barn av det, så var det slett ikke noe problem. Farskap hadde ingenting med biologi å gjøre, men ble avgjort ut fra den sosiale kontekst. Den som var gift med moren, var barnets far. Sånn var det med den saken. Og at fri sex har vært til glede for mange, røper vel også denne lille, frimodige sangstubben fra Uummannatsiaq i Vest-Grønland (her hentet fra Knud Rasmussen: Snehyttens sange):
Ajaija – ja,
min lekekamerat,
ja – ja – jai – ja,
stryker meg hen over skjødet,
hajaijaja,
tar meg og gir meg sitt legeme,
hajaija – ja – ja – jaija – –
og river skinnarmbåndene av meg.
Men de aller største festene ble holdt i den lyse årstiden. Da møtte inuit hverandre på bestemte sommerboplasser, som var kjent som særlig gode fangstplasser. Slike fester ble kalt Aasivik-stevner, og de var store begivenheter hvor man sammen kunne dyrke felles kultur og felles tradisjoner. Dessuten var stevnene gode handels- og ekteskapsmarkeder.
På Aasivik-stevnene kunne man delta i etegilder, man kunne konkurrere og leke – og ikke minst hadde man her endelig en anledning til å få løst konflikter, både mellom enkeltpersoner, familier og boplasser.
På den enkelte boplass var det gjerne den lokale angakkoq (åndemaner) som løste opp konflikter og misforståelser. For hver boplass hadde sin egen. En angakkoq kan sammenlignes med indianerkulturens ”medisinmann”, men er særlig beslektet med de sjamaner vi finner i Sibir og det nordlige Asia. Hans oppgave er å se den skjulte sammenheng i alt som skjer, og sørge for at alt fortsetter å være ”som det skal”. Han er boplassens vern mot ulykker og onde krefter.
Men hver og en kan også til en viss grad beskytte seg selv. Det kan skje på forskjellig vis. Blant kvinner var det for eksempel vanlig med et bånd av tatoveringer rundt pannen – det skulle sikre at deres hodeskaller ikke ble brukt som tranlamper i dødsriket, het det. (Men antagelig var de nok først og fremst ment som pynt.) Det vanligste – og det man satte aller mest lit til – var imidlertid amuletter. En amulett – ofte en fjær, en bjørneklo, en hvalrostann eller lignende – kan beskytte mot onde angrep, men den kan også bringe lykke, eller bent frem gi eieren særlige evner i tråd med dyrets egenskaper. (Gamle Qatsaaq med lemen-amuletten, side xx) Amuletten bæres helst på kroppen eller i klærne. Menn har dem ofte sydd inn i egne skinnseler over brystet, og kvinnen bærer dem gjerne i hårtoppen. Men amuletten kan også være hjemme og passe huset, eller legges i kajakken, for å hindre at den kantrer.
Også hunder ble gitt amuletter. Hvis man vil ha hurtige og sterke hunder, heter det i Nord-Grønland, så skal man henge om halsen på valpene en liten stein som er falt ned fra et fuglefjell. For en fallende stein er hurtig og sterk, og disse egenskapene vil da også hundene få.
Trylleformularer er også virksomme. Ordene er ofte uforståelige, så gamle er de. De går gjerne i arv innen familien, men noen mente at man også kunne lære kraftfulle trylleformularer ved å lytte til en fuglestemme …
Hva skjedde med den norrøne bosettingen?
Kort tid etter at inuit var kommet til Nord-Grønland, var det som nevnt et annet folk som bosatte seg i sørvest. Islandske bønder, lokket til å utvandre av Eirik Raude – fristet av drømmen om grønne gressganger. 25 skip fikk han med seg. 14 av dem kom velberget frem, lastet med flere hundre menn, kvinner og barn, samt dyr, tømmer og alle slags redskaper. De bosatte seg i to store bygder, som begge – til tross for navnene – lå på vestkysten: Østbygda ved det nåværende Julianehåb (Qaqortoq) og Nanortalik, og Vestbygda i Godhåbsfjorden (Nuuk). Året var 986.
I vel fem hundre år holdt de ut. Først som en selvstyrt fristat. I 1124 fikk de endog sitt eget bispesete. I 1261 underkastet de seg frivillig den norske kongen – mot at han til gjengjeld lovet å oppretteholde handelen med Grønland. Likevel gikk det jevnt nedover. Og rundt år 1500 var det ingenting igjen av dem.
Mange har siden spekulert over skjebnen deres, og det ene forslaget mer fantastisk enn det andre har sett dagens lys og trykksverte. Men den som nok har gitt den beste og mest grundige forklaringen på hvorfor dette norrønne samfunnet så totalt gikk til grunne, er amerikaneren Jared Diamond. I boken Collapse. How Societies Choose to Fail or Survive (2005) legger han hovedansvaret på bosettingens egne ukloke valg, både økologisk og kulturelt. Nordboerne tviholdt på et gammelt, tradisjonelt landbruk, slik de kjente de fra Norge – et jordbruk som var dømt til å mislykkes. Og når det gjaldt jaktmetoder, redskaper og skikker, var de totalt uvillige til å lære noe som helst av inuit – noe som ellers ville ha hjulpet dem til å overleve. De norrøne drev for eksempel aldri hvalfangst, de fanget ikke ringsel, det er ikke funnet spor av harpuner og kajakker. Alt slikt var i deres øyne noe som bare ”hedninger” drev med. Selv holdt de nemlig krampaktig fast på sin identitet som kristne, norrønne europeere. Og da var hedningene og alt deres vesen det absolutt verste man kunne tenke seg. Det er derfor ingen grunn til å tro at det var noe hjertelig flerkulturelt fellesskap hverken i Vestbygda eller Østbygda, selv om de to folkene fra 1300-tallet levde side om side: Inuit ytterst mot havet, hvor mulighetene for hval- og selfangst var best, mens nordboerne levde inne i fjordarmene. Fordi de var høyere og kraftigere enn inuit, omtalte nordboerne dem med det nedsettende ordet skrellinger, dvs. ”sveklinger” eller ”puslinger”. Det eneste de to folkene hadde felles, var jakten på hvalross. For hvalrosstenner var nordboernes viktigste eksportartikkel. Så heller ikke på dette området var det duket for fredelig sameksistens, og i gamle skriftlige kilder kan vi lese om stadige slagsmål og stridigheter. (I 1379 skal man i Østbygda ha mistet atten mann under et enkelt sammenstøt.) Også inuit har bevart minnet om feidene med denne første norrøne bosettingen. ”Når vinden sto fra land, drev ildrøyken deres til sjøs og skremte fangstdyrene bort. Derfor utryddet man dem ved å brenne dem inne,” heter det for eksempel i et sagn fra Ammassalik, som også røper at man ved en slik anledning gjerne brukte et par utslitte, forheksete kvinnebukser – for da var ilden slett ikke til å slukke. (Rosing: Sagn og Saga, 1984).
Men sammenbruddet i de to norrøne bygdene skyldtes ikke bare krangelen med inuit. I tillegg til nordboernes uvilje mot å motta overlevelseskunnskap fra de hedenske ”skrellingene”, ble forbindelsen med Norge merkbart svekket under 13–1400-tallet: Svartedauden herjet Bergen – byen som skipene til Grønland seilte ut fra, Norge ble underlagt Danmark, handelen smuldret bort, og de to ”koloniene” ble snart glemt. Uten tilførsel av varer utenfra og med en mangelfull naturalhusholdning var det således lite håp om å overleve.
Historien opp til vår egen tid – i korte trekk
De neste europeerne inuit kom i kontakt med, var hvalfangere. På 1500-tallet var det stort sett baskere, men i løpet av 1600-tallet dominerte nederlenderne denne fangsten. Av hvalspekk ble det kokt tran, og med innføringen av gatebelysning i Europas storbyer steg etterspørselen kraftig. (I København skjedde dette i 1680. Først i 1857 ble tranlyktene avløst av gasslykter.) I to hundre år dro en ren armada av skip fra mange nasjoner nordover hver eneste vår, og opptil tusen hval ble drept hver sesong (fra mai til august/september). Fra 1614 var det således jevnlig europeiske skip ved vestkysten av Grønland. I tillegg til fangsten drev de tuskhandel med inuit, byttet synåler, kniver, spiker, spillkort, krittpiper, speil og glassperler mot spekk, skinn og tenner fra narhval og hvalross. Dessuten hadde de med seg sprit …
Nå
startet den europeiske innflytelsen for alvor – og inuitsamfunnet begynte
langsomt å endre seg: Noen ble stadig rikere, andre ble fattigere. Tidligere
hadde man ikke hatt noe sterkt eiendomsbegrep. Man delte på det som var å dele.
De uskrevne lovene som samfunnet hvilte på, lå ”så nær som mulig opp mot virkelig sosialisme gjennomført i praksis,”
skriver Fridtjof Nansen begeistret et
par hundre år senere. Og han fortsetter: ”I
så måte var det altså mer kristent enn noe kristent samfunn, og våre
samfunnsreformatorer kunne hatt litt av hvert å lære der oppe.” Men den
moderne tids materielle fristelser gjorde at storfangeren ikke lenger var så
interessert i å dele fangsten med mindre heldige boplassfeller, han ville i stedet
karre til seg jern og luksusvarer fra de fremmede.
Samtidig endret vinterhusene seg (kanskje påvirket av europeernes byggeskikk?). De ble nå, fra ca 1650, bygd som langhus – digre felleshus som kunne måle opptil 20 x 10 meter. Og ikke sjelden bodde det rundt 50 mennesker i dem. (Ved Ammassalik skal det, ifølge grønlandseksperten Jens Rosing, ha eksistert slike felleshus like til 1940-årene.) Ved hovedbriksen brukte man skinnstrimler til å dele inn ”familebåsene”, og foran hver bås sto familiens spekklampe. Om våren flyttet man ut i telt, og vinterhusets fellesskap ble oppløst.
For europeerne var inuit barbarer som levde et primitivt liv. I perioden 1605 til 1660 ble tredve slike ”ville mennesker” bortført til Europa og stilt til skue for nysgjerrige. Bare et fåtall ble brakt hjem igjen. Og slike bortførelser (enten det skjedde ved å lokke, lure eller tvinge) fortsatte like til det 20. århundret. Så sent som i 1906 tok den amerikanske oppdageren Robert Peary med seg to ”levende eksemplarer” til The American Museum of Natural History i New York.
Internasjonalt hadde man lenge anerkjent at Grønland hørte under Danmark. Men noen egentlige kolonisering ble ikke innledet før i 1721. Da greide den norske presten Hans Egede å få både danskekongen og en gruppe bergenske kjøpmenn interessert i et kombinert misjons-, handels- og hvalfangstprosjekt. Egede var bekymret for etterkommerne fra de norrøne bosettingene. Han mente de fremdeles fantes, men fryktet at de var hensunket i hedenskap.
Inuitene hadde
han ingen høye tanker om: ”Saadanne
vanvittige, koldsindige, uden Kiendelse av noen slags Guds-Dyrkelse, i fæisk
Dumhed, uden Orden og Diciplin levende Mennesker.”
Den første kolonien ble opprettet på en øy i skjærgården ved Godthåb (Nuuk). Og fra 1734 til 1782 ble det anlagt kolonier (dvs. handelsplasser) på vestkysten fra Upernavik i nord til Julianehåb (Qaqortoq) i syd.
I 1775 ble Kongelig Grønlandske Handel, KGH, stiftet, et statsforetak som fikk monopol på hele handelen med Grønland.
Men erobringen tok tid. Ikke før i 1884 ble det anlagt en koloni i Ammassalik på østkysten. Og først i 1909 ble Kap York-distriktet ”kolonisert”. Anførselstegnene peker på det faktum at handelsstasjonen/kolonien egentlig var privat – grunnlagt og navngitt som ”Thule” av de to eventyrerne Knud Rasmussen og Peter Freuchen. Først i 1937 kjøpte den danske stat området av Rasmussens enke …
Dermed var alle innbyggere i Grønland underlagt dansk administrasjon.
Selve misjonen synes ikke å ha voldet problemer. ”Inuit aksepterte at de fremmedes gud hadde større makt enn de ånder og krefter de hittil hadde kjent,” skriver Inger Worsøe (Inuit, 1985). ”De kunne jo se at europeerne hadde seilskip, skytevåpen og mengder av ting som de selv kunne bruke. Derfor lot de seg villig døpe, men det er tvilsomt hvor mye de egentlig begrep av kristendommen – og hvor mye de reelt avskrev av deres gamle tro. I hvert fall måtte misjonærene gjennom hele det første århundrets kolonisering føre en stadig kamp mot angakkut (flertall av angakkoq: åndemanere), ’hekseforfølgelse’, trommedans og flerkoneri.”
I løpet av hundre år var alle beboere på vestkysten døpt.
På den annen side: Nesten alle barn lærte å lese og skrive – på sitt eget språk.
Allerede i 1744 forelå de fire evangelier oversatt. I 1750 utga Poul Egede (sønn av Hans) den første ordbok for det grønlandske språk, og i 1760 fulgte den første grammatikk.
Den viktigste kulturbærende faktor – språket – ble således bevart.
Verre var det at kolonistene brakte så mange nye sykdommer med seg.
For eksempel forårsaket en koppe-epidemi i 1733 hele 1200 dødsfall – av en samlet vestkystbefolkning på 5000.
Dessuten ble vinterhusene nå anvendt til helårsboliger. Dette alene bidro til at helsetilstanden sank dramatisk. Tidligere hadde man jo hver vår fjernet taket av husene og gjort rent, før man flyttet ut i telt. Nå ble de trange jordhusene aldri luftet ut, noe som ikke minst ga tuberkulosen gode betingelser.
Og fattigdommen bare vokste og vokste.
I 1862 ble det i hver koloni
opprettet lokale råd. Og i 1908 ble landet oppdelt i
kommuner. I dag er det 18 slike, fordelt på de tre landsdelene: Vest-Grønland
(Kitaa), Nord-Grønland (Avannaarsua) og Øst-Grønland (Tunu).
I 1924
nektet Norge å anerkjenne Danmarks suverenitet over de ubebodde strøkene av
Grønland, og i 1931 okkuperte norske fangstfolk to områder i Øst-Grønland – noe
vår konge og bondeparti-regjering godkjente (med Vidkun Quisling som
forsvarsminister). Danmark innanket saken for den internasjonale domstol i
Haag, som med 12 mot 2 stemmer ga Danmark rett til hele Grønland.
Ved en
grunnlovsendring i 1953 skiftet Grønland status fra koloni til provins. Og i
1979 ga man endelig etter for kravet om ”hjemmestyre”. Grønland fikk sin egen
regjering for indre anliggender – men
utenrikspolitikken skulle fortsatt ivaretas av den danske regjering. Et annet
unntak er eiendomsretten til naturrikdommer som olje, uran og mineraler.
Betingelsen for at Danmark i det hele tatt tillot en slags tilnærmet
selvstendighet, var at forvaltningen av naturressursene fortsatt skulle
administreres i fellesskap.
Men forekomstene av sink, gull og andre mineraler er ikke blitt fullt utnyttet kommersielt, og selv om man i år 2000 innledet letingen etter olje i havet utenfor hovedstaden Nuuk, så lar resultatene vente på seg. Og fremdeles er levestandarden lav i Grønland. Arbeidsledigheten er stor, alkoholisme en ”folkesykdom”, og i 1990 var den gjennomsnittlige livslengde for menn 58,5 år og for kvinner 66. Økonomisk er landet ennå avhengig av årlige overføringer fra Danmark.
Hundesleden blir mer og mer erstattet av snøscooter og firehjulstrekk. (Men der hvor hundesleden fremdeles finnes – og suser frem på hardplastmeier – har den etter trafikkloven forkjørsrett fremfor biler!)
På sjøen er det skjedd den samme utvikling som på land: Kajakken
har veket plassen for motordrevne fartøyer. Hovednæringen i dagens Grønland er
fiske, og landet har en moderne flåte av
kuttere, trålere og fabrikkskip. Nesten 7000 mennesker er beskjeftiget i
fiskeindustrien. Det viktigste ”produktet” er reker, som utgjør to tredjedeler
av landets eksport. Men også hellefisk, torsk og krabber gir gode inntekter. I
dag er bare en femtedel av befolkningen ”gammeldagse fangere” – selv om både
våpen og redskap nok er litt annerledes enn før i tiden. Brorparten av dem holder
til i øst og i nord, og det dreier seg hovedsaklig om selfangst.
Samarbeidet
(dvs. det danske samarbeid) med et
annet land har også hatt stor betydning for Grønland i det 20. århundret. I
1941 anla USA baser spredt over hele Grønland, og amerikansk innflytelse økte
hurtig. Men forholdet til urbefolkningen har gått langt fra smertefritt. I 1953
ble således hele thulebefolkningen tvangsflyttet tyve mil, fra Pituffik til
Qaanaaq – og 25 000 amerikanere tok over hjemstedet deres. Først i 2003 ga
dansk høyesterett inuit en form for økonomisk oppreisning. Den militære
forsøksbasen ”Camp Century” fikk på sekstitallet strøm og varme fra en
atomreaktor. Da basen ble nedlagt og reaktoren fjernet, oppdaget man at
spillvannet hadde forårsaket en kraftig forurensning. (Omfanget av det
radioaktive utslippet er ikke kjent.) Og 21. januar 1968 styrtet en amerikansk
B52-maskin ved Thule Airbase. Ombord var det fire atomstridshoder med totalt
seks kilo plutonium …
Forbindelsen
til Danmark er viktig og vil alltid være det. Men samtidig er grønlenderne
aktive i oppbyggingen av det arktiske samarbeid i ICC, Inuit Circumpolar Conference, hvor inuit fra Grønland, Canada,
Alaska og Sibir møtes for å diskutere felles problemer.
2
Tekstene
Fire
tradisjonssamlere står sentralt – og fortellingene i denne boken er valgt ut
fra deres arbeider:
Den første som for alvor interesserte
seg for den gamle kulturen, var den danske inspektøren for Sør-Grønland,
geologen Hinrich Johannes Rink. I
samarbeid med innfødte kateketer (kirketjenere og skolelærere) greide han i
årene 1860–70 å samle inn rundt tre hundre myter og sagn i Vest-Grønland (de
fleste i Nuuk og omegn). Det var også Rink som, etter at han i 1857 hadde fått
i gang et trykkeri i Godthåb (Nuuk), var den drivende kraft bak verket Kaladlit Okalluktualliait (Grønlandske
fortellinger), utgitt 1859–65 med tospråklig tekst i fire bind. (De fleste av
disse finnes også i Rinks samlinger.)
I 1884–85 reiste sjøoffiseren Gustav Holm med et lite følge i konebåt
oppover østkysten fra Nanortalik til Ammassalik, hvor de overvintret. Holm fant
et lite samfunn avsondret fra omverdenen – og med mye av den gamle troen og de
gamle skikkene lys levende. Her – på det
som populært kalles ”Den danske konebåtekspedisjonen” – samlet han stoff til
den aller første bok med østgrønlandske sagn og eventyr.
Senere, fra 1950-tallet, har
forfatteren og kunstneren Jens Rosing
fortsatt arbeidet med å samle tradisjonsstoff fra området rundt Ammassalik,
hvor han selv er født. Rosing har vært direktør for Grønlands landsmuseum i
Nuuk (1976–78), og som kunstner har han bl.a. designet mer enn 150 grønlandske
frimerker.
Og sist, men ikke minst, må vi få lov til å fremheve Knud Rasmussen. Født og oppvokst i Jakobshavn (Ilulíssat), tospråklig fra barndommen og med inuit-blod i slekten. Rasmussen ble verdensberømt på grunn av sine mange og lange sledereiser i polarområdene. Stadig på farten – fra den første ekspedisjonen i 1902 og like til sin død i 1933. (”Giv mig Vinter og Hunde, saa maa I for mig gerne beholde alt andet for jer selv – Kvinderne med!” skrev han i dagboken under den såkalte Danske litterære Grønlandsekspedisjon, 1902–04.) Han kartla Grønlands mest utilgjengelige kyster og fjorder. Ved å opprette en misjonsstasjon i 1909 og året etter en handelsstasjon, som han kalte Thule, sikret han Nord-Grønland for Danmark og satte en stopper for spirende amerikanske interesser i nordvest – og han var den avgjørende stemmen under rettsaken i Haag da Norge gjorde krav på østkysten. I dag bærer derfor et stort landområde i nord Knud Rasmussens navn. Men først og fremst vil vi likevel huske ham som folkeminnesamler. Ingen har betydd mer for vår forståelse av inuit og det gamle Grønland enn han. Overalt hvor han kom, slo han seg ned, vant menneskers tillit, deltok i deres hverdagsliv og deres fester, ble deres venn – og samlet sanger og eventyr. Så er da også – helt naturlig – langt de fleste bidragene i vår antologi hentet nettopp fra hans samlinger, nedskrevet for en stor del rundt 1902–1903, men ikke utgitt før i 1920-årene. Og ikke alt sammen kom på trykk den gangen heller. En god del av Rasmussens materiale ble liggende ”uvasket” på Det Kongelige Bibliotek i København og i familiens private arkiv. Først rundt 1980 gikk endelig Regitze Margrethe Søby igjennom disse etterlatte manuskriptene, og redigerte stoffet til tre nye bøker (Inuit fortæller – Grønlændernes sagn og myter).
En av Knud
Rasmussens kilder (Uusaqqak) sier om tradisjonsstoffet at det nok ikke alltid
er så ”smukke ting” det fortelles om, men at det ikke lar seg gjøre å pynte på
historiene for at de skal bli mer behagelige å høre på. For de skal være sanne! sier Uusaqqak. ”Tungen må være
begivenhetens ekko og kan ikke lempes etter lune og smak.” Og han understreker:
”Når jeg beretter sagn, taler jeg ikke ut av meg selv, da er det fedrenes
visdom som taler gjennom meg.”
Ofte har Rasmussen nedtegnet sagnet etter fortellernes diktat, slik han beskriver det i første bind av Myter og Sagn (1921):
”Selve
tilegnelsen er foregått på den måten at jeg først lot fortelleren gi meg sin
historie fra begynnelse til slutt uten å avbryte. Deretter nedskrev jeg sagnet,
idet jeg lot ham gjenta det setning for setning. Gjennom daglig arbeid med
samme stoff oppnår man en så stor øvelse i å oppfatte og huske at man i
virkeligheten selv lærer fortellingen samtidig med at man hører den. Hender det
derfor at fortelleren, trett av det langsomme nedskrivningsarbeid, forsøker å
forkorte eller sjuske med sin opprinnelige fremstilling, kan man straks gripe
inn og føre ham tilbake til hans opprinnelige form.”
Og om oversettelsen til dansk sier han:
”Oversettelsene er overalt holdt så
nær opp til de eskimoiske tekster som det lot seg gjøre, når de skulle
omplantes til leselig dansk. Jeg har kun tillatt meg de færrest mulige
språklige friheter, og sagnene gjengis under alle omstendigheter på en slik
måte at de fra setning til setning gir sagnfortellerens egen tilrettelegging av
stoffet og hans stil. Man må likevel huske på at disse sagnene aldri har vært
beregnet på å skulle nedskrives, men tvers igjennom tar sikte på den muntlige
fremstilling, hvor mimikk, gester og forskjellig tonefall løfter de partier som
i den skriftlige fremstilling faller tunge og monotone.
Endelig
finnes det jo også enkelte uttværinger som virkelig tar sikte på å trette,
fordi sagnene også ble fortalt for å slå tiden i hjel. Søvnen ble ansett for å
være den beste tidtrøyte i den lange
arktiske vinternatten, og nettopp derfor gjaldt det ofte å dysse tilhørerne i
søvn. Men selv slike bevisste uttværinger har jeg beholdt, fordi det bestandig
har vært min oppgave å gjengi sagnene slik de var.”
(fra
innledning til bind 2 av Myter og Sagn,
1924)
Tre store bind rakk Knud Rasmussen å lage mens han levde. Han hadde planer om flere. I det fotografiske opptrykket i 1978 skriver Finn Lynge i forordet: ”Men de tre bindene han nådde å utgi, vil alltid stå som en enestående inspirasjonskilde for enhver grønlender – kunstner, dikter eller legmann – som vil fornye seg ved kildene til forfedrenes forestillingskrets og livsverdier.”
Inuit
kjenner ingen skapergud. Verden har alltid vært til, men alt har ikke bestandig vært slik som nå. For eksempel
tales det om en urtid hvor lys og død ikke fantes. Og forandringene skyldes
ikke guddommelig inngripen, men er resultatet av menneskenes egne handlinger og
veivalg. I en av fortellingene (De første
mennesker, side xx) heter det at menneskene opprinnelig levde
oppe i himmelen, men så var det en mann som falt ned og avlet en datter med
Jorden. I en annen myte (Den gang for lenge,
lenge siden, da menneskene ble til,
side xx) er det en gammel kone som ganske enkelt bestemmer hvordan verden skal se ut. Lik en grønlandsk Jahve sier
hun: ”Vi vil ha både lys og død.” Og straks hun har sagt dette, så blir det
slik!
Verden kan grovt sett deles i to: Boplassen med dens omgivelser – og så alt det andre, det som ligger utenfor og bortenfor: de store områdene med ukjent land – og med uendelig mange farer. For inuit har et ambivalent forhold til naturen. På den ene side (i de lyse sommermåneder?) vil man gjerne se seg som en harmonisk del av den, men på den annen side kan det ofte (kanskje særlig i mørketiden?) kjennes som om man lever under en konstant trussel fra uberegnelige kaosmakter. I de fleste andre religioner ber man en gud (eller flere) om å hjelpe seg i kampen mot det farlige, det nedbrytende og det onde. Men hos inuit er det tvert i mot disse kaosmaktene det gjelder å be til, ofre til eller manipulere ved hjelp av magi og amuletter, for at de skal trekke seg tilbake, forsvinne, og ikke lenger forstyrre balansen i det ordnede kosmos.
”Det gode trenger man ikke å ta hensyn
til, for det er godt i seg selv og behøver ingen tilbedelse,” sa en gammel
øst-grønlender til Knud Rasmussen. ”Det onde, derimot, som lurer på oss i det
store mørket, som truer oss gjennom storm og uvær og som sniker seg inn på oss
i klamme tåker, må holdes borte fra de veier hvor vi går.”
Det er
altså for å tilfredsstille kaosmaktene at man overholder et sant mylder av alle
slags leveregler og tabuer – for å gjenopprette
likevekten, gjenvinne den harmoni som siden den mytiske urtid rett og slett har
vært verdens naturlige tilstand.
For en moderne europeer kan et liv innenfor et slikt
tettmasket nett av leveregler fortone seg som et fangenskap. Men for inuit skapte
det nok først og fremst trygghet. Man
visste til enhver tid hva som måtte gjøres, og ens handlinger ble meningsfulle, fordi de bokstavelig talt
bidro til å holde verden sammen.
Jaktdyrene
står sentralt når det gjelder ”den naturlige likevekt” i tilværelsen. For inuit
er et godt jaktutbytte avgjørende for i det hele tatt å kunne overleve. Ikke
overraskende er det derfor jakt og fangst som blir det religiøse kjerneområdet
– og det er her vi finner flest ritualer og tabuer. For dyrene har sjel og skal
behandles med respekt. Den rituelle omsorg gjør at de drepte dyrene kan glede
seg over at menneskene spiser dem – og skjer alt på den rette måten, vil de bli
inkarnert på ny, og gjerne komme tilbake for å bli fanget enda en gang. (Den urene kvinnen som besøkte bjørner i menneskeskikkelse, s. xx) Satt på
spissen kan vi si at dersom jakten slår feil, så skyldes det aldri fangerens
manglende dyktighet – for den er det ingen grunn til å betvile, men det kan
komme av at et tabu er blitt brutt eller at man har hoppet over et ritual (for
eksempel glemt å skifte til rene klær før man dro ut for å fange hval, eller –
skrekk og gru – i farten kommet til å ta på seg klærne til en avdød).
Et
menneske består av navn, legeme og sjel. Navnet gir legemet identitet, og
sjelen gir det liv.
Også navnet er en slags ”sjel” – fordi et menneske gjerne
overtar navnet til en avdød slektning. Da låner man samtidig de krefter og
evner som knytter seg til denne. Navnet har med andre ord livskraft i seg, og evnen
til å fornye seg – så lenge det finnes nye legemer å ta bolig i.
Legemet er bare ”navnesjelens” og den
egentlige sjels midlertidige oppholdssted. For legemet er forgjengelig – alt
som er av kjøtt vil råtne og forsvinne. Derfor kan ikke sjelen være avhengig av
et slikt skrøpelig hylster. Så lenge vi lever, følger den oss – slik skyggen
følger oss i solskinn. Men når et menneske dør, forlater den legemet – for en
sjel er et liv som ikke kan dø.
Sjelen er én, men sjelen er også mange: Et menneske har nemlig mange
sjeler, fordelt over hele kroppen. Hver del har sin egen sjel, som ligner et
bitte lite menneske på størrelse med en tommelfinger. (Skjønt tre av sjelene er
litt større enn de andre: Den ene finnes i strupen, de to andre i lysken, og
alle tre er på størrelse med spurvunger.) Når noen vil et annet menneske vondt,
prøver han på magisk vis å stjele en av disse småsjelene, for da må det stedet
i kroppen som er blitt frarøvet sin sjel, bli sykt. En åndemaners viktigste
oppgave er nettopp å sørge for at slike kidnappete sjeler oppspores og føres
trygt tilbake (Da et barn ble tatt
av Amarsiniooq, s. xx). Historien vi her
henviser til, minner om en slags bortført-av-troll-historie, og det virker
nesten som om monsteret har tenkt å beholde ”sjelebarnet” som sitt eget. Men tyven kan også tenkes bare å gjemme sjelen, sette den i et slags
magisk fengsel. For eksempel vet vi fra Nord-Grønland at tyven ganske enkelt pleier å grave sjelen ned
i snøen og dekke hullet med et hundeskinn – og hvis ikke en åndemaner greier å
finne skjulestedet, vil sjelens eier snart dø.
Samlet representerer de små sjelene hele menneskets
livskraft, som stråler ut gjennom munnen. Og at det er nettopp slik, kan vi se
når et menneske dør, for da slutter det å puste. Samtidig – når alle de små
sjelene forlater legemet – forener de
seg til en slags ”hovedsjel” (tarneq),
for det er bare denne ene som kan foreta reisen til et av de to dødsrikene,
hvor den straks kan ikle seg et nytt legeme, som ligner det den hadde på
jorden. Det ene dødsriket er i himmelen (De
dødes land i himmelen, s. xx) og
det andre er dypt under havet (De dødes
land i underverdenen, s. xx).
Til dette siste stedet kommer alle de som omkommer på havet – og hit ønsker de
fleste seg, for her er maten som man er vant med, men i himmelen finnes det
hverken sel eller andre havdyr, og man må nøyes med å spise bær og ravner
(egentlig forvandlede fluer), samt en og annen ørret … Noe helvete hører vi
aldri om. Forestillingen om en evig straff
og en evig belønning er ukjent hos inuit.
Men det finnes også to andre former for en tilværelse etter døden.
Arnattoq kalles den ene – det betyr ”en som går i sin mor igjen”. I
fortellingen om Navagiaq (side xx) hører
vi om en slik arnattoq, hvis sjel vandrer fra dyr til dyr, inntil den igjen
fødes i et menneske. Sjelevandring er altså ikke noe fremmed begrep for inuit,
men man tenker seg det som en overgangsform – at sjelen i stedet for straks å
søke til de dødes land, gis anledning til å tilbringe enda litt mer tid her på
jorden, ikledd nye og uvante skikkelser (men ofte skyldes det nok bare at de
etterlatte har slumset med ritualene, noe som igjen er farlig!).
Det andre unntaket kalles angerlartussiaq, og betegner et menneske som (fordi man har tryllet
over det ved fødselen) er i stand til å leve flere liv. Men bare mennesker som
er omkommet på havet – og hvis lik aldri er blitt begravet – kan gjenoppstå på
denne måten. Sjelen foretar bokstavelig talt en verdensomseiling og vender
deretter tilbake til boplassen i menneskelig skikkelse (Tatta, som druknet og levde opp igjen, s. xx)
Selv om det bare er mennesker og
dyr som har virkelig sjel (tarneq), så er likevel alt fylt med ånd, med
livskraft – med inua. Dette gjelder
også for det vi andre kaller ”døde ting” – steiner, fjell, vann, vind, torden
osv. Slik inngår mennesket i et fellesskap med alt som finnes i naturen, men
særlig har vi altså et fellesskap med dyr … Mange steder finnes forestillingen
om at det en gang i den mytiske urtid var så liten forskjell på oss at man
faktisk kunne skifte mellom å være det ene eller det andre. Derfor finnes det
også så mange myter om seksuelle forhold mellom mennesker og dyr. I denne
samlingen har jeg tatt med et stort knippe slike under kapitteloverskriften Dyr og mennesker (side xx). Her hører vi om mannen som tok en rev til kone, kvinnen
som giftet seg med en reke – og mange andre merkelige ”blandingsekteskap”. Men
vi kan også lese om vennskap utenom det vanlige, for eksempel mellom menneske
og bjørn (Silliarnat, side xx).
Ordrett betyr inua ”dens/dets person”. Det er altså dyrets, steinens eller naturfenomenets karakteristiske egenskaper eller ”personlighet” det dreier seg om. Kanskje vi også kan oversette det med ”eier” – fjellets eier, søvnens eier osv. – med andre ord: den som har herredømmet over noe.
Flere forskere har prøvd å koble inua til det kjente religionshistoriske begrepet mana, men dette er for lettvint, mener Birgitte Sonne, en av Danmarks ledende innen faget eskimologi. For uansett hvor vage forestillinger man har om utseendet til visse inue (flertall av inua) så ligger det alltid i betegnelsen en forestilling om en person, sier hun, et menneske-likt vesen man kan kommunisere med.
Det antropomorfe kommer også til uttrykk ved at alle inue kan snakke. Det er ikke vanlig menneskespråk som brukes, men et slags ”åndespråk”, som riktignok minner om en eldre utgave av den lokale dialekten, og som også sjamanene/åndemanerne og deres hjelpeånder svarer dem på.
De fleste dyr, fisker og fugler kommer til syne i sommerhalvåret og drar bort igjen om høsten. Jegeren/fangeren må ta hensyn til at årstidene skifter. Noe som igjen skyldes solens og månens baner. Slik griper alle ting inn i hverandre – og får en sammenheng. Slik holder verden seg i likevekt.
Også sol og måne har en gang vært mennesker. Men månen begjærer sola, sin egen lillesøster, og hun må flykte fra ham (Sola og månen, side xx). Forgjeves – og stadig like kåt – forfølger han henne, og ”i sit utilfredsstillede begær blev Månen den der fremkaldte kvindernes menstruation, tidevandets skiften, ja, alt levendes forplantningsevne.” (Birgit Sonne). Vi kan følge deres løp i regelmessige baner over himmelen, og måne- og solformørkelser er derfor (på linje med orkaner og oversvømmelse) tegn på at verden er ute av likevekt.
Om sommeren er sola den sterkeste (i Øst-Grønland kalles
sommeren for ”kvinnetid”), mens månen er den dominerende om vinteren (”mannetid”). Slik symboliser de to himmellegemene det for inuit livsviktige samarbeidet mellom mann og kvinne, hvor mannen fanger og kvinnen forvandler fangsten til alt det familien trenger i det daglige: mat, lysgivende spekk, varme og tette klær.
”Vi overholder våre vedtekter for å holde verden oppe, for naturkreftene må ikke krenkes,” sier en gammel inuit til Knud Rasmussen. Og han legger til: ”Vi overholder våre vedtekter for å holde hverandre oppe, for vi er redde for ulykkesskjebnen.”
Inuit har et fast uttrykk for balansegangen mellom stort og smått i tilværelsen, den ubegripelige verdensorden av krefter i vekslende dominans. De har gitt likevekten et navn. De kaller den silap ingerlasia, som best kan oversettes med nettopp ”verdens balansegang”. Silap er genitiv av sila, som egentlig rett og slett betyr ”været”, men som like gjerne kan betegne ”verden”, ”luften”, ”det normale”, ”fornuften”, ”rommet utenfor” (dvs. utenfor huset) eller ”det som er overalt”. Personifisert i silap inua betyr det ”værets/luftens eier”. Som vi ser er sila et flertydig begrep. Når åndemaneren går inn i en vill ekstase, kan man si at han er sila-ittuq, dvs. ”uten sila”, som betyr at han nå ikke lenger er tilregnelig. På samme måte er silas ”person” eller ”eier” (silap inua) like så vill, uberegnelig og hinsides fornuft når han utfolder sitt vesen i stormer og orkaner. Da er også ”han” sila-ittuq, dvs. hans personlighet er uvær! I Grønland finnes det ikke overlevert noen myte som illustrerer dette. Den eneste vi kjenner om silap inua blir fortalt i Canada. Her var han opprinnelig et bleiebarn med den evne at han (lik en penis, sies det) kunne gjøre seg kjempestor og i neste øyeblikk trekke seg sammen og bli liten igjen. Når han hylte og fes, stormet det i verden – og sjamanene måtte hver gang prøve å stramme bleien hans. Alle andre barn fikk sila (fornuft) under oppveksten, men bleiebarnet silap inua steg til værs og dro sin vei uten oppdragelse – og med avsky for menneskene, som hadde hånet ham. ”Opfattelserne af Sila var umiddelbart selvmodsigende: Vejrets uberegnelige person og samtidig verdens beregnelige balancegang. Kaos og kosmos på en og samme gang. Som kaos vild og uberegnelig. Som kosmos delt op i modsætninger, der holder hinanden i fornuftig balance.” (Birgitte Sonne).
Fordi været er viktig i denne kulturen – og i mangel av en ekte sila-myte – har jeg i denne antologien tatt med en annen og kanskje yngre (?) beretning om en ”værgud”, nemlig den om Asiaq – hun som hersker over været og vindene (side xx).
Men Sila … kan vi våge å sammenligne dette begrepet med det nytestamentlige logos: den ordnende og forvandlende kraft som holder universet oppe i den tilstand vi kaller kosmos?
andre krefter
De viktigste inua-krefter er personifisert i Månemannen og Havkvinnen. Disse to er det nærmeste vi kommer ”guder” i inuits forestillingsverden. Begge var opprinnelig mennesker, men spesielle omstendigheter i urtiden gjorde at de nå er blitt til måne og hav.
En ung, foreldreløs pike (eller en som nektet å gifte seg) ble kastet på sjøen av de andre på boplassen, og da hun forsøkte å karre seg opp i båten igjen, fikk hun fingrene kuttet av. (I en mer sjelden variant oppfattes hun rett og slett som en det var nødvendig å kvitte seg med for å stilne et uvær: Hvordan sulefatet ble til, s. xx) Hun druknet – og ble på forunderlig vis til Havkvinnen/ Havets mor, og fra sin undervanns bolig (som minner om et vanlig inuit-hus) er hun nå den som bestemmer over – og beskytter – alle havdyr. (Havets herskerinne, s. xx) Hun setter strenge regler for jakten. Og hver gang inuit bryter disse tabuene, blir håret hennes tilgriset av menneskenes dårlige gjerninger. Men siden hun ikke har fingre, kan hun ikke gre seg selv, og håret hennes blir mer og mer skittent og flokete. Som straff/hevn holder hun dyrene tilbake fra fangstplassene, slik at det blir sult og nød for menneskene. Jakten blir meningsløs. Verden kommer ut av balanse. For å gjennopprette likevekten, skape ny orden av kaos, må en angakkoq (en åndemaner) ta på seg det farlige oppdraget å reise ned til Havkvinnen og rense henne. Bare da er hun villig til å la dyrene komme tilbake til menneskene. (Immap ukuaa – havets mor, s. xx)
Denne reisen kan også bli til noe som ligner et kultdrama. I Canada har inuit en årlig fest for Havkvinnen – når isen bryter opp og fangstdyrene dukker frem – en slags nyttårsfest slik vi kjenner den fra så mange andre religoner: Kaostiden er overvunnet, kosmos er gjennopprettet, all ”synd” er fjernet – for når tabubruddene er tilstått, er de tilgitt. Livet kan begynne på nytt.
Også Månemannen har rollen som dyrenes beskytter. Personifisert tenkes han som en diger mann som bor på månen og går kledt i et isbjørnskinn. At han ble den han ble, skyldes at han brøt forbudet mot incest. (Sola og Månen, s. xx)
Jeg nevnte innledningsvis at inuit har valgt å konsentrere
oppmerksomheten om de farlige
kreftene, dem vi gjerne kaller kaosmaktene. Og her ser vi det altså igjen. Sola
– månens søster – hun som i alle andre religioner har så stor plass … hos inuit
hører vi aldri noe mer om henne. Det er månen man er opptatt av.
Månemannen tar seg av dyrs og menneskers fruktbarhet. Han skaper og styrer – ved hjelp av en stor stokk – flo, ebbe og torden, og med et rør blåser han snøvær ut over menneskenes boplasser. Gjennom en lem i gulvet sitt kan han se ned på jorden og overvåke fangstritualer og taburegler omkring dyrene. Hvis de ikke følges, holder også han fangstdyrene tilbake – eller sender store tidevannsbølger. Og da må angakkoqen ut på åndereise igjen. På samme måte som hos Havkvinnen skjer blidgjøringen ved at man renser Månemannen og hele hans hus for de urenheter som tabubruddet har ført med seg – urenheter som straks blir til fangstdyr, som svømmer tilbake til menneskene. (Besøk på månen, s. xx) Veien opp til Månemannen er full av farer, særlig skal man vokte seg for ”den gamle kjerringa som danser for sine gjester for å ete deres lunger så snart de smiler”. (Nalikkatseeq, s. xx) Månen er selv en stor jeger, og det hender man støter på ham også her nede på jorden. Flere fortellinger handler om hvordan et menneske kommer til å drepe hunden hans, gir seg til å slåss med Månemannen, nesten beseirer ham og i etterkant blir invitert med hjem. Måneformørkelser betyr at nå er Månemannen her for å straffe noen av oss. Da er angakkoqene og deres hjelpeånder gode å ha. De forsvarer oss mot den skrekk og gru som ellers ville ha skremt folk fra sans og samling. Her er et kort utdrag av en myte fra Øst-Grønland:
Enda en gang forkynte åndemanerne at nå kom Månemannen for å
straffe menneskene, fordi de ikke ville holde vedtektene. Og straks kunne alle som var inne i huset
høre noen veldige smell utenfor. Det var Månemannen som slo med sin pisk, og i
det samme fikk alle små og store fjell stemmer, det var fordi Månens hunder
satte seg på dem. Fra alle steder hørtes halsing og gjøing. Frykt og beven grep
menneskene. [ … ] Månemannen, som stadig ble voldsommere og voldsommere i sin
vrede, begynte nå å bore stokken sin inn gjennom den bakerste delen av huset
for å rive det ned. Huset ga allerede så mye etter at det drysset torv ned fra
taket. Da skalv de to vantro over hele kroppen av redsel, for de forsto endelig
at det var deres skyld at den straffende Månemannen var kommet ned til jorden,
og de gråt av angst, begge to.
(Rasmussen:
Myter og Sagn,bind 3)
Men
Månemannen er ikke bare skremmende og voldsom. Fordi han styrer fruktbarheten i
naturen, kan han også gjøre jordiske kvinner gravide – så det er ofte ham
barnløse par vender seg til og ber om hjelp.
En kone, hvis barn alltid var
dødfødt, fikk øye på en stor slede en gang hun var ute for å hente vann. Det
var månens slede. Han bredte ut et svartsideskinn (skinn av Grønlandssel) uten
hår oppå sleden, hun la seg ned, og månen hadde sin vilje med henne. Hun mistet
bevisstheten og merket ingenting.
Da hun kom
til seg selv igjen, lå hun i en dam av
blod. Månens hund slikket blodet opp. Før månen gikk fra henne, sa han:
”Du må ikke la din mann ligge hos deg i de første nettene. Og når du får et
barn, skal du ikke lage en anorakk til det, for jeg skal selv gi det en.”
Da kona
våknet neste morgen, merket hun at hun hadde et foster i magen, og tredje dagen
deretter lå mannen med henne igjen. Kona hadde en hund, som ikke kunne få
hvalper, men da kona nå fikk en sønn, fikk også hunden en hvalp. Da kona hadde
fått barn, kom månen med en anorakk av remmeseltarmer til det […]
(Fra myten
om ”Månens barn”, fortalt til Gustav Holm av Utuak i Ammassalik)
Her, som
ellers, kan åndemaneren være god å ha – for han påtar seg mer enn gjerne rollen
som Månemannens lokale stedfortreder …
Utdannelsen er lang og besværlig. Den begynner som regel i 12–13-årsalderen (men kan godt starte tidligere) og varer ofte til lærlingen har fått ektefelle, dvs. er omkring 18–20 år gammel. For ordens skyld: Også en pike kan bli angakkoq, men det hører til sjeldenhetene. (Havets herskerinne, s. xx, og De to små foreldreløse, som reddet boplassfellene sine, s. xx) Et godt angakkoq-emne finner man blant barn hvis foreldre har overlevd farlige situasjoner under svangerskapet, eller hvis søsken er døde som spedbarn – for siden akkurat han overlevde, må han jo være i besittelse av en særlig sterk inua … En eldre angakkoq veileder den unge, som må lære å tåle ensomheten på øde steder, hvor han oppøver sin konsentrasjonsevne og gjennom monotone øvelser – som i timesvis å gni en liten stein mot en stor – søker å komme i transe.
Til slutt får lærlingen en visjon, hvor han opplever sin egen død. Når han våkner, er han gjenfødt som angakkoq. (Akku, s.xx)
Sykdom av det vanlige slaget, kjente man flere mer eller mindre rasjonelle botemidler mot. Men var årsaken ukjent, måtte man tilkalle en angakkoq, for ofte kunne det da skyldes ond magi. Mennesker som utførte slikt ”hekseri”, ble kalt ilisiitsut. Ofte var det en som ikke hadde fullført sin utdannelse som angakkoq, men likevel hadde lært mer enn nok til å kunne vri og vrenge sine kunnskaper til trolldomsbruk. Hvis man ville hevne seg på en fiende og ikke hadde mot til å ordne opp selv, kunne man få en slik ilisiitsut til å hjelpe seg. Denne kunne bruke flere metoder, for eksempel kraftfulle ord, for ord hadde sterk inua – særlig de ord som var så gamle at nesten ingen forsto dem lenger. Slike ”urtidsord” var ført videre fra slekt til slekt, trodde man (og de kan naturligvis også brukes som lykkebringere). Men det sterkeste virkemiddelet en ilisiitsut hadde, var å sende fienden en tupilak – et slags kunstig ulykkesdyr. (Tupilak, utdrag, s. xx) En tupilak er vanskelig å lage. Først og fremst må man ha noe fra en grav, og så naturligvis noe fra offeret selv. (I magi er det i alle kulturer vanlig at én del representerer helheten.) Beinsplinter fra dyr og mennesker, og litt torv, samles til en bylt og bindes sammen. Men man har bare lov til å bruke tommelfinger og lillefinger når man binder, skriver Jens Rosing, for berøres ”ingrediensene” med noen av de andre fingrene, så mister de sin kraft. Til slutt gjøres ”vesenet” levende ved at det får lov til å sutte på kjønnsorganet til sin skaper. (Om en tupilak, s. xx) Deretter blir det – nærmest som en torpedo – sendt ut for å skade offeret. Tupilaken kan ta seg frem overalt og er nesten umulig å unnslippe uten faglig assistanse fra en angakkoq, som værer faren og tar de raske overnaturlige grep som gjør at tupilaken plutselig vender om og angriper sin skaper i stedet.
Angakkoq var i det hele en konfliktløser. I et samfunn hvor man ikke kunne unngå hverandre – og hvor man ikke kjente til noen lov eller øvrighet – var han, uten tvil, den som fikk det hele til å fungere. Men skulle tingene likevel skjære seg, hadde man flere nødløsninger. En som kjente seg krenket, kunne velge å bli ”fjellgjenger” (qivittoq) og leve for seg selv – og kanskje dermed oppnå overnaturlige ferdigheter, slik at han senere ble i stand til å hevne seg. (Tordenåndene, s. xx) Eller man kunne la to parter utkjempe en trommesang-kamp – en slags duell som faktisk kan minne om de offentlige kamper som er blitt så populære blant vår tids rappere, bare at inuit-versjonen nok gikk litt villere for seg. (Utdrag fra Kunuk, s.xx) I Øst-Grønland skallet de hverandre i ansiktet, i tillegg til å håne og spotte hverandre. Den som best greide å latterliggjøre sin motstander, ble kåret til seierherre under allmenn jubel. Når saken slik var oppgjort, lot man gammelt nag være glemt, og det har hendt at duellantene etterpå ble så gode venner at de ga hverandre forsoningsgaver, ja, bent frem byttet koner … (En sangfest, s. xx)
Ny tid
For kuriositetens skyld har jeg også tatt med en beretning fra brytningstiden mellom gammel og ny tro. (Akamaliks drømmesyn og omvendelse, s. xx) To vidt forskellige kulturer møtte hverandre. De kristne misjonærene betraktet inuit som overtroiske hedninger. Men like merkelig og rar fortonte nok mye av den nye læren seg for dem den ble forkynt for. Som for eksempel forestillingene om livet etter døden. Hva skulle vel en inuk med et paradis fullt av engler i hvite klær som vandret i blomsterhager og på gater av gull? For ham var ”Fandens hus” langt mer tiltrekkende, som en angakkoq sa til Niels Egede (sønnen til Hans), ”thi i Himmelen er ingen Føde at bekomme, men i Helvete er Sælhunde og Fiske nok.”
For å forstå kristendommen prøvde derfor inuit å ”oversette” den til sin egen idéverden.
Hvor mange av mytene og sagnene i dette utvalget er påvirket av kristne og europeiske ideer? Det vet vi ikke. Og en slik undersøkelse faller også utenfor rammen for en bok som dette. Men det er vanlig å mene at i hvert fall tradisjonsstoffet fra Øst-Grønland (for eksempel fra Ammassalik) synes å ha overlevd noenlunde ”rent” langt inn i den moderne tid, og flere av fortellerne var blant de siste ”hedninger” som lot seg døpe, et stykke inn på 1900-tallet.
Helt til slutt i boken har jeg tatt med et lite knippe inuit-myter fra Alaska. Først og fremst som eksempler på de kulturelle likheter vi finner blant eskimoer i det nordlige beltet – Grønland, Canada, Alaska og Sibir, men også rett og slett fordi de, etter min mening, er så sterke og vakre at
det bent frem er vanskelig å overse dem …
Tor Åge Bringsværd
Hernhutten Samuel
Kleinschmidt lagde allerede i 1850-årene nokså faste regler for det grønlandske
skriftspråket, men likevel har rettskrivning alltid vært en komplisert sak – og
man ser ord og navn bli bokstavert forskjellig i nær sagt alle kilder man
benytter seg av. Selv Knud Rasmussen hadde problemer, og måtte ofte ty til en
tilnærmet lydskrift. For selv om stavemåten lå fast, så forandret jo
talespråket seg. Det ble skapt usikkerhet. Skrift og tale vokste fra hverandre,
selv de mest lærde grønlendere greide ikke å skrive korrekt lenger, og i 1970
innså man endelig at det var på tide med en reform. For meg ville det derfor ha
vært umulig på egen hånd å trenge igjennom det villniss av varianter som omgir
de enkelte personnavn og stedsnavn i de eldre kildene. Heldigvis har jeg funnet
hjelp i Hundested. Arine og Hans Engelund Kristiansen, som har vært
lærere i Grønland i en menneskealder, fortjener stor takk for sin tålmodige
rettledning og for mange gode forslag. Har boken fremdeles ord som er galt
stavet, er det min feil og ikke deres. Takk også til museumsleder Torben Diklev, som hjalp til med å justere det innledende essay. Hermed en stor
takk til Knud Rasmussen Selskabet og Knud Rasmussens Hus i Hundested.
[1] Eksempel på navn gitt av en utenlandsk ekspedisjon, i dette tilfelle er fjorden navngitt av amerikaneren Peary på Independence Day 1892.
[2]
Slike
store felleshus ble vanlige fra 1600-tallet. Bare i Nord-Grønland – hvor det jo
ikke fantes tilgang på drivtømmer – fortsatte man med å ha et eget hus for hver
familie.